Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) Mot indianerne tok man raust alle våpen i bruk – karabininskudd, ildpåsettelser, og deretter på mer faderlig vis, loven og alkoholen. Advokaten spesialiserte seg på å konfiskere markene deres, dommerne dømte dem når de protesterte, presten truet dem med helvetes evige ild. Til slutt fullførte brennevinet tilintetgjørelsen av et stort folk – deres bedrifter, tapperhet og skjønnhet ble en gang risset i strofer av jern og jaspis av don Alonso de Arcilla i hans Arauncana. Pablo Neruda – Jeg tilstår at jeg har levet (1974) Lykken er iblant en velsignelse, men vanligvis er den en erobring. Paulo Coelho – Ved elven Piedra satt jeg og gråt (1994) Det er en viss arroganse i alle soldater som okkuperer en erobret by. Den kan være dempet og skjult, like fullt er den der; de forakter de hjelpeløse, motløse sivilistene med sine ydmyke, bortvendte ansikter og deres forfalne hus, og den unge offiseren som beordrer mennene sine til å være på vakt med geværene, skjuler bak et snev av korrekthet en følelse av selvtilfredshet i maktposisjonen sin. Dette endrer seg gradvis etter hvert som de sivile blir tryggere og soldatene begynner å føle behov for mer menneskelig kontakt, spesielt med kvinnene. Mat kjøpes og betales for, man venner seg til uvante oppsyn og oppførsler, og etter hver som soldatenes makelighet øker lærer sivilistene seg å blidgjøre sine nye herrer, hvordan utnytte dem til egen fordel, og kanskje endelig hvordan snyte dem. Alan Moorehead – The blue Nile (1962)