Kjærlighet uten tatovering

Den blide og trivelige kapteinen krevde at vi skulle være om bord seinest kl 6. Dermed måtte jeg vekke noen kl 5.30, for å betale mine femten kroner for hotellrommet. Men fergen kom ikke i gang før 7 i dag heller, siden vi måtte vente på etternølende passasjerer. For vi kan vel ikke forlate noen?

Bortsett fra ølet, denne turen er slankende. I går: Ingen frokost, ingen mat før den sure injeraen til middag. I dag fortsatt ingen frokost, men en saftig, grønn papaya til lunsj. Den kom om bord i landsbyen Ereydbir. Det gjorde også Mebrat under et stort, rødt sjal. Mebrat er i ferd med å fullføre sin lærerutdanning. Hun har ett av de mange flotte ansiktene jeg foreviget under lossingen og lastingen i Ereydbir. Der viste det seg at folk, som gjerne kan være skeptiske til fotografer, inntok det stikk motsatte standpunkt da jeg snudde kameraet og viste dem ansiktene deres på den vesle skjermen. På et tidspunkt var det rene oppløpet foran fotografen. Noen mennesker har øyne som er så store og dype at man risikerer å forsvinne inn i dem. Ofte går øynenes iris og pupiller i ett og danner to store, blanke og gråblå perler. Hva kommer det av at vi, fra vår kultur, blir så tilgjorte foran kameralinsen, mens de virker som de har et medfødt fotogen? Kan det være at vår tilgang til speil ødelegger naturligheten vår? Kan det tenkes at vi automatisk vrir ansiktet i et kunstig uttrykk fordi vi er så vant til gjøre oss til foran våre egne speilbilder? Kanskje er mesteparten av våre såkalt naturlige utseender bare en samling tillærte ansiktsuttrykk?

Flere av disse avslappede, naturlige og vakre kvinneansiktene skjemmes av tatoveringer. Det mest vanlige er kors i pannen; på den måten har de en gang for alle solgt seg til religionen. Tatovering er stygt, ansiktstatovering veldig stygt, men det ser ut som flere av disse operasjonene er gjort av amatører, så mange er spesielt stygge. Kanskje er det foreldre som ikke har syntes at barnedåp var tilstrekkelig, og siden guttene har fått sine hellige pakt gjennom omskjæringen, har de forsøkt å gi en tilsvarende avtale ved å tatovere jentene. Kanskje var korset brukbart tegnet på en liten barnepanne, men er forvridd av veksten.

Mebrat har ingen tatovering. Hun setter seg sammen med meg på dekk, og via en tolk får hun fram et slags frieri. I hvert fall kan hun tenke seg å bli med meg hjem. Altså til Norge som brain drain. For å understreke at hun mener alvor inviterer hun meg på et glass te. Det er nemlig servering om bord, men kun av enkleste slag. En liten pakke kjeks hører også med mens vi prøver å kommunisere. Mon tro hva mitt følsomme hjerte kunne ha funnet på dersom hun ikke skulle av på neste holdeplass? Kjærligheten er en fugl på en kaktus. Jeg sniker meg innpå, får tatt et bilde før den flyr bort. Dagen etter sitter den der den igjen. Nesten hånd i hånd går vi på land i Delghi, der hun har praktikantsemester. Men uten et ord, siden vi har forskjellige språk. I Etiopia møtes og skilles gode venner ved å lene seg over og gnikke høyre skuldre mot hverandre mens man håndhilser. En god gest som jeg kan ta med meg hjem i stedet for Mebrat.