Cuba libre 2 – Santiago de Cuba
Det gikk jo bra. Straffen gikk ut på at de skulle
sitte fengslet til dagen etter, og den nye dagen startet ved midnatt. Da
kom telefonnummeret til nytte. Jentene satt på fortauskanten da jeg ankom
i den gamle, rustne moskvitsjen. Angélica hadde betalt 20 pesos for å
slippe å overnatte – en slags omvendt hotellpris, altså. På et tidspunkt,
fortalte hun, truet de med å sende henne hjem til Havanna. I tog, en reise
som ville tatt tre dager.
Etter frokost bruker vi moskvitsjen til
immigrasjonskontoret, der vi kjemper oss gjennom en ny, udisiplinert kø,
før vi når fram til dørvokteren. Lenger kommer vi ikke, men får følgende
forklaring på situasjonen: En innfødt kan gå sammen med en utfødt, hvis
hun er gift med ham. Og siden all kontakt er ulovlig, må man først gifte
seg, og siden bli kjent.
Det kan jo gå bra, ellers kan de jo bare skille
seg igjen. Skilsmisse er lett på Cuba. Sånne formaliteter koster selvsagt
en haug med penger, men det har jo vi utfødte ubegrenset tilgang til.
Problemet er nok at det er laget velmente regler og
overlatt til et korps av statsansatte å tolke dem. Da kan det bli mange
tilfeldige tolkninger. Spesielt vanskelig blir det når underbetalte folk i
uniform med voldsmonopol settes til å lage sine utlegninger. Men også en
vanlig dørvokter har altså sjansen til å få lagt centimeter til sin
selvfølelse eller pesos i sin lommebok.
For øvrig overstrømmes vi av kubanske – eller i hvert
all latinske rytmer. Sprø og syngende toner og rytmer lyder fra
gatehjørner og i restauranter. At Santiago er denne musikkens barnevogn,
skyldes kanskje det store innslaget av folk med afrikanske aner. Midt i
byen er det rigget opp en midlertidig scene, derfra presenteres det nye
orkestre hver kveld. Setter du deg på en benk eller en kaféstol, tar det
ikke lang tid før en eller flere musikere kommer og gir deg en personlig
konsert i bytte for ditt personlige honorar. Det er jo sånn det skal være,
og stort sett dreier det seg om flott underholdning, for svingende. Midt i
byen ligger ”Casa de la Trova”, et lite, uanselig hus å se på, men et sted
hvor det skal være en ære å få spille.
Her blir vi også gjenkjent, for vi har vært her før.
Når vi kommer inn, finner dørvokteren fram to pinnestoler og setter dem
opp langs veggen for oss. En krakk tjener som bord, for vi kan også
bestille øl – eller ”Cuba libre” til damen. Inngangspengene, en peso for
hver, settes på regningen.
Det hele virker så enkelt, ingen bord, bare
pinnestoler for dem som skal sitte. Men mange har ikke tid til å sitte, de
er her for å danse. Selv toalettvakten, en gammel mann som er så tynn at
jeg er redd han kan knekke når som helst, tar sine elegante trinn der han
står og passer på. Forresten ikke så mye han har å passe på, toalettet er
en sølete katastrofe her, som så mange andre steder. I kveld spiller
orkesteret på keramikkrukke og kiste i tillegg til bongotromme,
kastanjetter, güiro og gitar. Hei og hå og en krukke med rom.
Sevilla de Santiago: Badeferie
Aleine på stranden i dag. Hun benyttet dagen til en
tur til La Maya for å treffe sin sønn. Helt aleine var jeg vel ikke, for
det er umulig å unngå oppmerksomhet. Spesielt fra jentene. Og man må jo
glo på disse vakre skikkelsene i lys eller mørk sjokolade. I stedet for
klask over fingrene, som man gjerne får andre steder, vender de seg
dansende rundt, slik at du skal få sett hele figuren, før de tripper
videre. Trodde sikkert jeg var sjarmerende, for de visste ikke at jeg var
blakk der jeg satt – hadde knapt nok penger til å betale noen øl. For å
slippe angst for verdisaker, la jeg nemlig alt igjen hjemme. Man blir
smittet av forsiktighetstankegangen som florerer over alt. De fleste
advarsler blir kanskje sendt for å selge inn egen innsats, men det er vel
noe i det. Jeg har i hvert fall badet uten å være alt for nervøs for
tingene mine på stranden. Da jeg etterlyste et toalett, lo de. Også der de
serverte øl.
Litt av en jobb å komme dit. Det gjelder visst å få
en drosjesjåfør man kan stole på, en som noen der hjemme kan gå god for.
Og de er ikke alltid ledige, dessuten vanskelige å få tak i, siden de ikke
har telefon eller kontaktradio i bilene. I dag kjørte jeg en Peugot 404
fra 1972, håndmalt i bassengblått. Etter lydene og ristingen å dømme, er
den mye eldre. Den dagen EU-reglene for bilkontroll blir innført på Cuba,
forsvinner så godt som samtlige kjøretøyer. Og kanskje må drosjesjåførene
gå over til å drikke brus (på passasjerens regning). På veien tilbake,
stanset han, gikk ut av bilen og rundt, åpnet på min side. ”¡Urinar!”, sa
han. Ja, jeg hadde holdt meg gjennom 4 øl på stranden, så det var ganske
nødvendig. Etterpå måtte han innom en bensinstasjon for å kjøpe en flaske
rom til nyttårsaften. Ikke til ham selv, men som gave til José – min
husvert – som skaffer ham flere lukrative kjøreoppdrag. Så da betaler jeg
sikkert alt for mye. |