Smilefjes i alle retninger
 Angkor Thom var sentrum av hovedstaden til den største av alle khmer-rikets gudekonger, Jayavarman VII, den første buddhistkonge.
Under hans regime, han ble kronet i 1181 - kan ha vært 60 år da - var det hovedstaden i et rike som inneholdt store deler av Thailand,
Burma og Laos foruten dagens Kambodsja - med andre ord det største riket i Sørøst Asias historie.
 Ifølge australske arkeologer skal det urbane området der Angkor Thom var sentrum,
ha vært 1000 kvadratkilometer i utstrekning med mer enn en million
innbyggere. På den tiden den største byen på jorden. Byen var bygget av tre, bare steinkonstruksjonene, mest religiøse,
men også irrigasjons- og forsvarsanlegg står igjen. 54 var kanskje et hellig tall, for tempelet
 Bayon
midt i hovedstaden har 54 tårn, og hver av de 5 inngangene har 54 guder og 54
demoner. Hver av de 54 tårnene har, eller har hatt, ett gedigent smilende ansikt
i hver himmelretning. En gud, Buddha eller kanskje kongen selv som smiler tilfreds
og noe underfundig til sitt folk. Tenk om de 216 kjempeansiktene ble laget for å glede
ham til han kom hjem fra ett av sine mange felttog? Kanskje en av hans mange
koner - han hadde sikkert en del. Kanskje hadde han 54, kanskje 216?
 I hvert fall bruker vi hele formiddagen på en runde rundt Bayon. Vi blir velsignet av en flintskallet nonne,
som lover oss lange liv fordi vi kjøper og brenner røkelsespinner for en dollar. Og så bøyer vi oss i ærbødig hilsen til en Buddha-statue.
Dessuten går jeg med en skjorte som kan ligne munkefarget; Buddhas egen, hellige gule. Vi spaserer rundt og studerer tegneserien
- relieffene som løper langs hele veggen, altså flere hundre meters fortelling om krigen mot Champa-riket i 1177 og 1178, om helter,
våpen, elefanter, men også om religion, dagligliv og redskaper. Jeg blir spesielt fascinert av ansiktet til en
frekk danser - Apsara
- i det nordvestre hjørnet. Autoritetene kan krangle om tempelet er
buddhistisk eller hinduistisk. Sannsynligvis er det begge deler, konvertert fra
det ene til det andre og kanskje tilbake i kampen om dominans. Men siden begge
religionene synes å være ganske inkluderende, tar de med helligdommer fra
hverandre uten å drive hærverk. Her har kanskje religiøse av de semittiske tradisjoner
noe å lære?
 Da vi ble trette av tempellivet, gikk turen til et serveringssted.
Men for å komme dit, måtte vi gå spissrotgang mellom søte barn som solgte suvenirer, postkort og Angkorbøker.
De aksepterte ikke "nei", visste sikkert hvor søte de var og dermed hvordan de virket på oss bleke turister.
I hvert fall har jeg nå både munnharper, fløyter og postkort foruten billedbok med tempelbilder.
Barna satte seg like greit ned ved bordet vårt og demonstrerte sine gode engelskkunnskaper.
Vi er kanskje lette å imponere, lette å lure, men framtiden tilhører ungdommen - håper jeg.
 Siden har vi vært en tur rundt i landsbyen Siem Reap
og spist lunsj på en vietnamesisk restaurant. Jeg har dessuten blitt barbert i
en salong som viste seg å være mer enn barbersalong: "Litt massasje?" Hun var
vietnamesisk og jeg fikk en smule panikk av å tenke på historier om amerikanske soldater som lot seg geleide av søte, vietnamesere som viste seg å være Vietcong.
Da hun dro fram kniven, ville jeg rope: "Nei, jeg er ikke amerikaner!"
|
