Lasteplanet

Men vi valgte å sette oss bak i en pickup - til tross for 4 passasjerplasser inni kupeen. Sånn kommer vi tettere på folket, resonnerte vi. Og vi kom også tettere på den kambodsjanske jord, som etterpå satt tett på både hud, hår og klær.

Første etappe fra grensebyen Poipet går til byen Sisophon - eller Sway som de selv sier. Vi fortalte ingen hvor vi skulle, for det er om og gjøre å etablere seg i en bil som allerede er full - altså klar til å kjøre. Ellers må man vente på ubestemt tid. Og nærmeste veikryss er i Sway, dit alle skal uansett. Men liksom de tyrkiske dolmusj: Vår definisjon på hva som er fullt er ikke den samme som lokalbefolkningens syn på begrepet. Vel etablert på lasteplanet sammen med bagasjen og sekker med bleik ris, gulnet papaya- og skjeggete rambutanfrukt pluss hauger av menn, kvinner og barn, sto bilen stadig og ventet på flere. Og da den satte seg i bevegelse og vi tenkte "endelig!", var det kun snakk om korte forflytninger. Snart startet den opp og tok en ekstra oppsøkende runde blant det yrende grenselivet. Sjåføren kom bak og tilbød oss plasser i kabinen, men i vårt overmot sa vi nei. Det var før det begynte å regne. Da bilen endelig startet, hadde vi et svare strev med å holde oss fast. For store deler av veibelegget er vasket vekk, og farten er akkurat litt større enn det som kjennes forsvarlig.

Ved siden av meg sitter en mann i 30-årene med en sigarett hengende utent i underleppen. Han er nok en av dem som ville vært suspekt i Khmer Rouge tiden, for han bruker briller. Og sin intellektuelle nysgjerrighet demonstrerer han ved å trykke en finger i foten min, for, til sin begeistring, å observere at fingeren etterlater seg en hvit flekk. Virkelig hvit. Altså har jeg hvit hud; det rosa skjæret er kun skinn av blodet. I det han vil publisere sin vitenskapelige oppdagelse for medpassasjerene, gjentar han eksperimentet og mister i begeistringen den utente sigaretten. Man kunne kanskje tatt inngangspenger for å vise fram sin originale hudfarge. Så kommer styrtregnet og det trylles fram en presenning av plast. Det gjelder å tviholde på det hjørnet du har fått ansvaret for - når farten blir stor nok, fungerer det som seil eller fallskjerm - og ellers smile blidt til dem du deler telt med.

Det arbeides på veien: 2 - 3 kilos pukksteiner spres utover av tusen arbeidsomme hender: Menn, kvinner og barn. Gamle og unge bærer stein i sponkurver hektet i åk av tre. En til to stein i hver kurv, altså nesten like mange hender som steiner. Når steinene er på plass, ruller en veivals over. Kanskje knuser noen store steiner slik at det blir jevnt. Så tømmer man rød jord på - lateritt. Noen håper vel det blir råd til asfalt. Men før den tid har nok et nytt skybrudd vasket bort jorden og sørget for at massesysselsettingen fortsetter, den skal være finansiert av utenlandske organisasjoner.

Uten dekning