Grenseoverskridende

For å nå Battambang i løpet av en arbeidsdag gjelder det å stå tidlig opp i Bangkok. Vi hadde planlagt 6, men var først i gang klokken halv 7. Klokken 7 praiet vi en tuktuk - en hybrid mellom moped og rickshaw - som for 200 baht - 36 kroner - kronglet seg gjennom trafikken til busstasjonen Morchit. "Very long way, Sir, I must have 400 baht."
Men han godtok 200, selv om turen tok over halvannen time. Mesteparten av tiden sto vi stille og ventet, kunne bare gjette at langt der framme var en trafikkonstabel eller et trafikklys som sørget for at vi før eller senere ville komme oss videre. Av og til ble ventingen såpass langvarig at kusken ga oss en pause fra den knatrende og vibrerende motoren. Han rett og slett kuttet tenningen, slengte venstrebeinet over styret og ventet. For å få utsyn, måtte jeg legge meg i strekk over setet som en planke, for passasjerer skal visst skjermes mot den sterke solen. Og kanskje mot sjenerende innsyn fra nysgjerrige innfødte? I Bangkok skal det bo 10 millioner mennesker. Tilsynelatende er alle på veien i tiden mellom 7 og 8.

Siden vi ikke hadde spist frokost, var det nesten en skuffelse da det viste seg at bussen gikk allerede ½ 9. Et par bananer var alt vi åt hele dagen. Det er anbefalt at man ankommer grensen før de organiserte turene med busser fulle av turister. Tross innsatsen; vi kom akkurat etter.

Vi reiste første klasse, det vil si med hver vår lille flaske saft og hvert vårt lommetørkle. For øvrig like komfortabelt - eller ukomfortabelt - som passasjerene på andre klasser. Det var ikke verre enn at vi fikk sove litt, og nådde vårt bestemmelsessted Aranyaprathet. Underveis ble vi stanset i militærkontroll, men offiseren som sjekket pass og ID var kun bevæpnet med sitt smil. En tuk-tuk tok oss videre til grensen, der vi altså kom i køen bak en haug passasjerer fra turistbusser. Likevel gikk det greit, og siden det var så mange turister, ble det færre tiggere og "hjelpere" fordelt til oss. Noen skulle bære sekkene, holde solen borte med paraply, skaffe oss visa, valuta eller vise vei. Noen var bare ærlige tiggere. Men vi fant veien, kom oss gjennom uten bistand: Gjennom utreisetrakten på Thaisiden, videre til kiosken for visumsøknad, der 4 offiserer satte sine fingeravtrykk på søknadsskjemaene innen de kunne stemples. 1000 baht lagt inn i hvert pass sammen med søknad og foto. Så nå har vi offisiell tillatelse til å ferdes i Kambodsja en måned. Neste skritt var immigrasjonsluken med ny kø, venting og utfylling av nytt skjema. Men ingen vanskelige spørsmål, ingen korrupte politioffiserer, ingen problemer utover passnummeret - hvorfor kan ingen finne opp et passnummer som er kort og greit?

De første skrittene i Kambodsja blir også akkompagnert av ivrige hjelpere. Om vi skal til Siem Reap? Det skal de fleste, og her er nok av muligheter: Bak på en moped, i en minibuss, i taxi (Toyota Camry) eller med en pickup. Motorsykkelvarianten er vel mest eksotisk med to mennesker, to store og to små sekker pluss sjåfør. Jeg så to store mannfolk sitte sånn, og jeg observerte en 200 kilos gris transportert tvers over setet på en moped. Forføttene og bakføttene var surret sammen slik at grisen lå i strekk. Bak satt kona og goldt grisen i balanse over setet. Far styrer, grisen stirrer med redde øyne.

Lasteplanet