Massakren i otel Madımak
Tyrkisk pide er bedre enn norsk pizza. Men du skal helst kjøpe den i en restaurant
som brukes av lokalbefolkningen, og da blir det uten øl til. Vann er
bra, ayran også. Ayran er usøtet drikkeyoughurt, som også virker fint for
urolige mager.
Atatürk kom til Sivas i
1919 for å holde den første nasjonale kongressen med sikte på uavhengighet
fra de okkuperende maktene som ville splitte landet. Også jeg kommer jeg
fra Samsun. Etappen fra Tokat tok knappe 2 timer, overskyet
mesteparten av veien. Bortsett fra når den lå så høyt at det ble
underskyet. Sivas ligger høyere enn Finse, 1285 meter over havflaten. Her bor omtrent like mange som i Bergen,
og det regnet da jeg kom slik at jeg skulle føle meg hjemme. To mann på otogar
- busstasjonen
- veddet på hvor turisten var fra. Eller om han var tysk eller ikke tysk.
En av dem tapte, men han kunne jo ikke godt bli sint på meg. Liksom
Atatürk ankom jeg under militæreskorte: Fra otogar
ble jeg ført med militærbil mens soldaten ved min side holdt
automatvåpenet sitt mellom knærne og lovet å være forsiktig. Stadig blir
jeg overrasket over vennligheten. Kanskje er jeg den første norske de
har truffet, her har nok ikke vært mange utenlandske turister siden
kongressdelegatene kom hit fra hele landet til den 4. september 1919 - 105
år etter 17. mai på Eidsvoll. Her finnes selvsagt en egen 4. eylul -
september - park.
I denne parken arrangerer jeg uteservering, en
benk med medbrakt ølboks. Kan til og med gå og kjøpe en ny hvis det
blir nødvendig. Byen har ikke all verdens varierte attraksjoner å vise
til, ikke alltid man er i steinform til alle de gråbrune steinene. Nå har jeg vært runden to ganger, mangler
museet - som holder til i den lokale Eidsvollsbygningen. Det åpner først
etter siestaen. De berømte medresene - koranskolene - er enten omgjort til
salgsboder og tehager eller - som Gøk Medrese - stengt med et
plankegjerde. Siden jeg går i langbukser kunne jeg like gjerne droppe
innom den store moskeen - Ulu Camii
fra 1193 - også, så nå har jeg vist nødvendig respekt overfor dem som
lager de sporene jeg følger, nemlig de religiøse.
Her er en tavle som angir tiden for aftenbønn. Og for
morgenbønn, formiddagsbønn, middagsbønn, ettermiddagsbønn. 5 bønner har
den plass til, hver til sin gylne tid. Dessuten tidspunkt for fastestart
under Ramadan - imsak. Dessverre er ikke tavlen oppdatert, det ser ut som
folk kan ta hele dagens høytideligheter i ett jafs klokken kvart over
tolv.
|
|
Booket inn på Otel Madımak. 2.
juli 1993 døde 37 mennesker da en mobb på 16 000 islamister gikk fra
fredagsbønn til beleiring av dette hotellet.
Til slutt tente de på.
Bakgrunnen var den tyrkiske forfatter og opposisjonelle Aziz Nesin, som i
trykkefrihetens navn var engasjert i å oversette Salman Rushdies Sataniske
Vers til tyrkisk. Nesin deltok i en kulturfestival arrangert av den
religiøse minoritetsgruppen av alevier. 33 av mobben ble dømt til
livstidsstraffer,men bare 24 sitter inne i dag. De andre 9 skal oppholde
seg i Tyskland, som nekter å utlevere dem. Noen
krever Otel Madımak omgjort til museum på grunn av tragedien, en lite
kjent hendelse innenfor den lange muslimske og tyrkiske kampen mot
ytringsfriheten som fortsatt pågår for fullt.
Alevimuslimene er en stor
minoritet i Tyrkia. De har blandet sin islam med en urgammel shamanisme,
kanskje det nettopp er de som representerer de ekte tyrkerne som jo
opprinnelig kom fra sentralasiatiske områder. Det faktum at de ikke
anerkjenner moskeer som gudshus tyder på en nomadetradisjon. Kirker og
moskeer er for dem som vil ha permanent makt over de mange sinnene. Den
merkelige konstruksjonen med kjønnsatskilt religionsutøvelse er også
fremmed for aleviene. Den europeiske
menneskerettskommisjonen (ECHR) meldte forresten i går at den
obligatoriske islamundervisning som også alevimuslimene må gjennom i
tyrkiske skoler kan være i strid med menneskerettighetene fordi den baseres
ensidig på sunnilæren, altså majoritetens teologi. Nesten som vårt norske
KRL-fag.
Umulig å sitte i fred og skrive. Først 2 unge jenter, Elif
og Ayla. En lang samtale. Søte jenter har nemlig lov til å
treffe eldre menn i parken i Sivas. Ordboken brukes flittig. De
understreker at ungpikedrømmen ikke inkluderer tyrkisk mann og
barn, de tar utdanning og vil bestemme over egne liv. Men så kommer broren
til Elif med kjæresten som er søsteren til Ayla, og de føres
høflig og bestemt vekk. Nå sitter det 4 gutter på den samme benken tvers
overfor min. Man skal jo møte folket, men nå er samtalen tilbake på det
vanlige planet: "Hva jobber du med?" "Hva heter du?"
|