Sankt Simeons søylestump Fredagsstille. Klokken 08.15
får jeg frokost på restaurant Al-Kindi: Omelett, yoghurt, te, brød. De bruker et tynt, lefsete brød. Så
mange oliven jeg ønsker, litt mindre salte enn tyrkiske. 1½ liter vann.
Siden det var varmt vann på rommet i dag, har jeg også hatt en dusj. Tenk
det: Varmt vann. Riktignok på begge kanaler, men likevel. Håndkle trengs
ikke, håpet er å tørke før man begynner å svette igjen. Brukte også det
varme vannet til å skylle svetten ut av en t-skjorte. Sammen med litt
håndsåpe tror jeg lukten blir som ren igjen.
 Fram til 6. århundre var det opp til 60 klostre i regionen vest for Aleppo
- egentlig øst for Antiokia. Og her var sommerhus, villaer, landsbyer,
kirker. I mangel av trær ble alt bygget av kalkstein, holdbar nok til at
man kan gå rundt og beundre ruiner i dag. Med persiske og arabiske
erobringer ble det ikke lenger så populært å bli værende, og bebyggelsen
er blitt kjent som "De døde byer". Det skal være 780 i alt.
 Simeon døde i år 459. Da var han 71 og hadde stått på toppen av en
søyle (som størstedelen av tiden var 18 meter høy) siden 421.
 Det
fortelles at liket ble stående oppreist mens sjelen fôr til himmels. På
søylen hadde han utført merkelige gymnastiske øvelser, for eksempel bøyd hodet mot tærne mens
han ba. For hver bøyning berørte han tærne sine med pannen. En av dem som
sto og så på telte en gang ett tusen firehundre og førti sånne bøyninger
før han kom ut av tellingen. Slik blir man helgen. Men ingen helgener har vel glede av
tittelen sin. St. Simeon er selve essensen i den livsfiendtlige religionen som gjør ham til helt. Etter ham kom flere kopister, kjent som "stylitter"
fordi de prøvde å fjerne seg fra menneskene, nærme seg sin gud på sine
personlige babelstårn.
|
|
Navnet til St. Simeon og historien om ham lever videre. Likeså ruinene av anlegget som ble bygget rundt søylen. Qalaat Semaan kirken var i sin tid verdens største.
Men av søylen er det bare en stump tilbake. Den ble vel tæret bort av urinen og avføringen hans, liksom statuer av andre berømte menn lider under etsende dueskitt.
Så har nok relikviejegere fjernet resten. Selv det stående liket av helgenen rakk knapt å bli kaldt før det ble tatt med til begravelse i storbyen Antiokia.
Mye vann i området, i hvert fall mange brønner. Det var også et velstående
område, den gangen man kunne leve godt av å levere vin og olje i byene.
Det virker så tørt, med brunsvidd vegetasjon rundt grå steiner som ligger
strødd utover og som må ryddes og settes opp i gjerder eller brukes til
andre bygningsmaterialer før jorden kan dyrkes. Sånne rustne områder med
steiner overalt er kanskje gamle fjell, kanskje en framtidig skjebne for
alle fjellområder. Her er kurdiske og arabiske landsbyer med skinnende
grønnmalte moskékupler i flere størrelser. Landsbyene virker mindre
fattigslige enn de kurdiske i Østre Tyrkia. Husene er også her bygget av
stein, men virker romsligere. Og med rettere vegger.
Barna kommer settende
straks man stanser. Noen smågutter prøver å bomme penger eller røyk. Når
de ikke får, finner de fram sigaretter selv og vil ha fyr. De kommer med
eller uten dyr. Noen gutter i vill galopp sitter som støpt til
hesteryggene. Uten sadel. De sklir elegant ned, og hestene går bare noen få
skritt for seg selv, blir stående tålmodig og snuse etter noe grønt blant det rustne og grå. Hvorfor løper de ikke sin vei og finner
seg bedre beitemarker? En og annen araber dukker opp. I nattskjorte eller
i vanlige klær. Kvinner med eller uten sekk over hodet.
|
