Velkommen til Hotel SyriaHar nettopp inntatt den mest utsøkte taok shish (kylling). Med salat og
grønn chili. Før jeg gikk inn i restauranten sørget jeg for å ha med en 2 liters flaske med vann, for her er varmt. "Hva ønsker du å drikke?"
spurte kelneren, "cola, vann, øl?" Øl! Endelig tilbake til sivilisasjonen?
Kan man altså gå inn i en hvilken som helst restaurant og få øl til maten?
Ølet er merket med ukjente bokstaver, eneste forståelige er årstallet:
1954 (Kan vel ikke være holdbarhet?). Det viser seg at det er brygget ved
Aleppo-bryggeriet Al-Chark som ble åpnet i dette året. Smaken har
unektelig et snev av hjemmelaget, men er man glad i øl, er man glad også
for øl. Søtt. Fargen er matt med litt groms nederst. Flasken er høy og
slank som de gammeldagse helflaskene laget av lyst glass. Ligner på dem vi
kunne pante på polet for noen år siden.
 Jeg er innskrevet på hotel Syria og har betalt $25 for tre netter. Jeg
presenterte passet mitt for å få fylt ut gjesteskjemaet. "Jeg kan skrive
navnet mitt selv", foreslo jeg. Men det skulle selvsagt skrives på
arabisk. Fra høyre mot venstre. Her kan man sitte på balkongen og beundre
trafikken i Al-Maari gaten. Skrått over ligger Nasjonalmuseet. Først viste
de fram et enkeltrom uten vindu. En fengselscelle, sikkert billig.
Hotellet i Antakya lå ett kvartal fra otogar. Etter morgensuppen grep jeg
pikkpakket mitt og gikk dit. Det tok under ti minutter før jeg satt på en
buss i retning øst. Mannen som fanget meg opp ved inngangen ville ha
passet mitt, og de gir man vel ikke fra seg sånn på kommando. Dessuten
betaling: 6 millioner, altså 30 kroner. Betaling for hva? Undret jeg. Men
ingen avkrevde meg noe mer penger for turen. Utenfor sto en fyr og viftet
med en seddelbunke, ville gi svært god kurs om man vekslet til syriske
pund. Men hva vet vel jeg om gode kurser? Luksusbuss av forrige modell,
har ofte tenkt på hvor det blir av de brukte bussene siden så godt som
samtlige på tyrkiske busstasjoner virker splitter nye. Her har vi én.
Slitt og møkkete inni, men myk og god i fjærer og seter. Til og med
luftanlegget virker. Men passasjerer? To til var med i den store bussen,
men de forsvant i Reyhanli. Så da vi nådde grensen etter 49 kilometer, var
det passasjeren, sjåføren og konduktøren. Eller
hjelpemann på bil. Da vi stanset på grensen, ville også han ha passet
mitt. Så forsvant han. Etter 5 minutter ba sjåføren meg gå ut. Men
hvor? Utenfor en stengt luke sto mange mennesker og ventet en smule
utålmodig. I hendene hadde de gule skjema som sikkert representerte last
og lastebiler som sto parkert i stort antall. Jeg så meg omkring etter
konduktøren, han som hadde gått sin vei med passet mitt: Mannen i den blå
skjorten. Men han var forduftet. Tiden gikk, bussen sto der fremdeles. Hva
hadde den store bussen her å gjøre med transport av bare én person - og
for tretti kroner? Noterte bilnummeret: 31 EC 885. Etter 15 minutter ble
luken åpnet og folk stimlet tettere omkring den. En og én ble folk ropt
opp, og så kjente jeg igjen mitt pelskledde pass og noen ropte: "Norveç?"
Med utstempel kunne vi kjøre videre gjennom kontroll og et par kilometers
ingenmannsland før det sto "Velkommen til Syria" på tyrkisk, arabisk og
engelsk, og vi svingte opp foran en stor, gul administrasjonsbygning. På
et skilt i hallen står det på arabisk og engelsk, at hvis du ikke er
fornøyd med servicen, kan du klage til sjefen for
immigrasjonsmyndighetene. Et telefonnummer er oppgitt for anledningen.
|
|
Først ett kontor. Her bestemte de hvor mye det skulle betales for mitt
visum til landet. Men det var ikke det de sa. De spurte hvor mye jeg hadde tenkt
å veksle. Jeg hadde ikke tenkt så langt, kanskje er det ikke nødvendig å veksle
i det hele tatt? De overrakte immigrasjonskort til utfylling: Etternavn, fornavn
er greit. Men fars navn og mor navn? Hva har vel det med meg å gjøre? Omfattende
skjema, og mesteparten kan sløyfes. Men mors og fars fulle navn er obligatorisk.
Dommeren dømte meg til $30, men man må gå i banken for å veksle disse over i
syriske pund. $30 er verdt minst S£ 1500. De ga 336. Disse skulle man kjøpe
frimerker for. Frimerkebutikken ligger et tredje sted i den gule bygningen. For
336 syriske pund får man nøyaktig tre frimerker av type 1, to av type 2 og ett
av type 3. Alle grønne. Verdipapirene ble ærbødig båret sammen med
immigrasjonskortet og passet til ekspedisjonsluken for utlendinger, altså post 4
i administrasjonsbygningen - er det rart den må være stor, når det er så mange
luker som skal besøkes? Arabere har egen luke, der kontrollørene satt og
kosepratet uten kunder. Foran utlendingsluken var det imidlertid travelt, og jeg
skjønte aldri hvordan køene - om det var noen - virket, og hvordan rekkefølgen
på immigranter ble bestemt. Men etter en stund, der tilsynelatende intet
skjedde, ble passet mitt grepet. Og på nytt ble fars og mors navn etterlyst. Det
måtte uttales høyt, selv om det sto skrevet på immigrasjonskortet, og mannen
noterte i en bred protokoll. Så slo han noen slag på en computer, før han skrev
i en annen bred protokoll. Ferdig. Klar til å klistre inn frimerkene. Men hvor
var fuktesvampen? Politimannen forsvant og ble borte en sigaretts tid før han
kom tilbake med svampen. Dermed slapp han å slikke, og jeg slipper kanskje
røyklukt i passet. Frimerkene blir limt sirlig inn på side 6; i pyramide: 3
under 2 under 1, og minneboken blir sendt videre post 5. Oppgaven her går ut på
å fylle ting inn i en bred protokoll foruten å stemple over pyramiden av
frimerker. Dessuten slo han noen anslag på et computertastatur. Sistemann, post
6, skulle bare kontrollere at alt hadde gått riktig for seg. Men frimerkene er
så pent klistret inn at det nok ikke kan gjøres mer korrekt. Nå har jeg brukt 1
½ time av ferien i den
store, gule, syriske bygningen. Håper at bussen fortsatt venter.
Og det gjør den, tålmodig. Etter en siste kontroll lar de syriske myndigheter
den norske turisten i sin dobbeltlimousin slippe inn i landet sitt: "Wellcome
to Syria!" Står det på nytt. Men etter en halv mils vei gadd ikke sjåføren
mer. Nå var jeg i Syria, ikke sant? Han fant en annen buss til meg, og
mente nok jeg hadde fått mye for de tretti kronene. Og fortsatt skjønte
jeg ikke hvorfor det ikke var krav om billett. Så da jeg klatret om bord i
en annen buss, nesten tom for passasjerer, regnet jeg med å måtte betale.
Men det måtte jeg altså ikke. Jeg finner bare én forklaring på denne
operasjonen med en buss med to ansatte og én passasjer: Et
omfattende system av smugling og lønnsomme avtaler. Passasjeren
er unnskyldingen som trengs for å krysse
grensen.
|
