Byen til Rakel, ikke til å Lea
Opp klokken 6 for å få med seg Harran før det blir for varmt.
I Mesopotamia - landet mellom elvene Eufrat og Tigris - er klima og
vanntilgang perfekt for jordbruk. Etter all sannsynlighet oppsto jordbruket
nettopp her. Og Tera tok med seg sin sønn Abram og sin sønnesønn Lot,
Harans sønn, og sin svigerdatter Sarai, som var hans sønn Abrams hustru, og de
dro sammen ut fra det kaldeiske Ur på vei til Kanaans
land, men når de kom til Haran, bosatte de seg der (1Mo 11 31). Det var
nok etter krangelen med kong Nimrod. Ifølge samme bok ble kong Nimrod født 4
generasjoner etter Noa. At Abram ble født 10 generasjoner
etter Noa, ødelegger ikke legenden. Dette var tiden før livsstilsykdommene - det var
neppe tobakk de dyrket her den tiden - folk ble gjerne skikkelig gamle. Noa,
som hadde slått seg ned i Ararat-strøket, ble 950 år og døde ikke før Abram
var 40. Abraham selv bodde i Harran til han ble 75 år, og levde enda 100 år
til.
 Senere bodde barnebarnet Jacob her som flyktning og måtte jobbe i 14 år
hos onkel Laban før han dro av gårde med sine to kusiner Lea og Rakel. Og mens
det er enighet blant forskere og teologer om at vi snakker om den rette Harran,
er det bare noen få som aksepterer at Urfa er bibelens Ur, altså Abrams fødeby. Men hvis Abram kom fra
Persiabukta, som det hevdes, måtte han ha tatt en bra omvei på veien til
Kanaan.
 Harran
kan være verdens eldste kontinuerlig bosatte
by. Her er ruiner etter en festning, karavansarai,
universitet og spor etter mange religioner. Spesielt tempelet, hovedsenteret for
dyrking av måneguden Sin. Selvsagt, her er for varmt til å dyrke noen solgud.
Araberne som bor her i dag, lever i leirhus, der hvert rom danner spisse kuber
som skal holde solvarmen unna. De skal også være bra om vinteren. Da vi stanset ved et hus, ble vi overøst hagens grøde: Agurk, tomater, paprika - ikke bare det vi kunne spise der og da, men
en stor pose full av markens grøde. Det er som de takker sin gud (Sin?) for å
ha blitt tildelt besøk.
|
|
  Folk,
spesielt kvinnene, er kledd i nydelige, fargete
drakter og hodesjal. De er slett ikke sjenerte og
tilbakeholdne, ansiktene ikke tildekket. De virker glade og åpne der de lever i
sin rustrøde verden omtrent på samme måte som Lea og Rakel. Ikke bare
rustrød, men grønn, for det er ført vann til stedet via kanaler slik at her
kan dyrkes blomster i tillegg til grønnsakene. Og bomull. Området - og hele
den 50 kilometer lange veien dit over sletten - er kranset av enorme
bomullsmarker med sine hvite og fiolette blomster, med spredte solsikker som
stikker hodene sine opp av det grønne.
  Og tobakksblader. Her også. Tyrkernes framtid synes å
ligge i tobakksåkeren og i gravlundene. I Sanliurfa har de en kirkegård, der
gravsteinene står så tett at likene må være plassert stående. Og de er
høye, gravsteinene, noe som gir dem et ekstra skyggefullt og dystert preg. Man
får lyst til å kjøre en kam gjennom dette bustete nekropolis (ölümbolu på
tyrkisk) med slanke steiner, der man på moderne urbant vis har løst horisontale
problemer vertikalt. Gravplassen er anlagt på begge sider av en vei; det ser ut
som om veien er i ferd med å gro igjen av bare graver, av bare folksomhet. Hører
dere kurdere, armenere, arabere: Et hemmelig våpen; slutt å røyke, og snart har dere flertallet!
  Også guttene arbeider i Harran. Når turister dukker
opp, strømmer de til med sine historie- og språkkunnskaper. De spør ikke om
lov til å være din guide, de bare heller sin kunnskap misjonerende over deg som om det skulle
være en koranlekse: Om de første kjente bosettinger i sumerisk tid, om
Abraham, om universitetet og astronomitårnet, månetemplet, brønnene og
mongolene som kom og ødela det hele. Flinke og glade gutter; glade inntil du
skal betale det du mener er en brukbar pris for en ikke bestilt personlig veiviser.
Da kommer geipen fram sammen med kravet om det dobbelte. De må nok lære seg å
avtale pris på forhånd.
|
